`Moksha` 2007-2010
`Moksha`; -the liberation from the cycle of rebirth
and of all suffering and limitation of wordly existence.
” The way the world celebrates birth, we
celebrate death. We witness deaths on a daily basis and there will be another
life after this. Crying over this is foolishness” , ler Bhairav Nath
Shukla, som er innhaver av et av `Moksha` husene i den hellige byen. I Hinduismen er døden en befrielse. (Kanskje
få inn at dette skjer på filmen???)
Menneskets tilstand og
lengsel etter noe større har blitt et gjennomgående tema i mine prosjekter
som jeg formidler
i form av film, installasjon og fotografi i gallerier og museer.
I prosjektet `Moksha,` utforsker jeg mine egne
undringer i tema døden og om døende mennesker som har valgt å ende sine dager i
et hospits i Banares, India. Ventingen, overganger mellom liv og død, og det
siste store eksistensielle spørsmålet kommer i fokus. Formidlingen består av
fotografi, film og installasjon hvor metaforer, brutal virkelighet og
individuelle sannheter møtes. Prosjektet tar for seg det mystiske aspektet
rundt døden, tro, riter, tabuer, sinnets
uro og, ikke minst, det å leve.
`Moksha`
er en tilstand, en frigjøring fra livshjulet, ved å bli kremert i Varanasi ved
den hellige elven Ganges.
Denne
byen er det aller helligste for Hinduer, og pilegrimer har valfartet hit
gjennom tusener av år.
Mange
aspekter ved døden kan virke drømmende og fjernt siden vi vet så lite om hva
som er på den andre siden.
Mitt
ønske er å formidle en bevisstgjøring som inviterer til refleksjoner rundt et
av de siste store tabuer i vår tid.
`Moksha` handler jo om deg og meg. Om vår
bevissthet rundt det evige, ubesvarte spørsmål som er et like mystisk tema som
det har vært siden mennesket ble til.
Ved
å bli noe mer komfortable med at vi en dag skal dø, evner vi kanskje å kunne
leve mer. Jeg er ganske sikker på at vi blir påvirket i vår underbevissthet når
vi unngår å snakke om døden.
Mitt
håp er at folk får en smak av indre stillhet og tid til ettertanke ved å vende
blikket innover i møte med dette sanselige stoffet.
`Moksha
er ikke en dokumentar om India eller Hinduismen. Den gir ingen svar til hverken
hvordan det er å dø eller hvor sjelen reiser videre. Den handler om individuell
sannhet og betraktninger. Jo
lengre jeg har jobbet med dette prosjektet, jo mer nødvendig har det vært å
tråkke utenfor min egen komfortsone for å kunne formidle mitt prosjekt.
Den
viser mennesker som har valgt å ta imot en norsk fremmed fotograf, i ett av
deres mest personlige øyeblikk i livet.
Bildene
viser også metaforer for det de vil møte snart. Overgangen mellom livet og
døden.
Dette
arbeidet er for meg veldig personlig og det har tatt meg lang tid å finne en
måte å uttrykke meg på.
I
Banares er jeg en fremmed, samtidig som jeg føler meg fullstendig i live blant
brennende lik og døende. Følelsen av å jobbe med det uslipte, ekte og intime er
noe av det som gjør at jeg kommer tilbake til dette området gang på gang.
Filmen
er for det meste sentrert i et eneste rom i et `Moksha` hus ved en av kremasjonsplassene
i Banares, hvor folk kommer for å dø og bli kremert.
Jeg
har bevisst valgt å konsentrere prosjektet i et så lite område som mulig for å
belyse dette enorme tema.
Utdrag
fra intervjuer med døende blir satt til liv som åpne metaforer i film og
fotografi, hvor jeg tolker deres tanker rundt døden gjennom samtaler jeg selv
har hatt med de. Ventingen er en viktig del av dette prosjektet og kan gi en
følelse av urolighet. Som mange av scenene fra Stanley Kubrick sine filmer,
skaper dette en motsetning som forsterker budskapet.
Gjennom
hele prosjektet kommer vi stadig tilbake til skikkelser som har hatt stor
betydning for meg. En ung `sadhu` lærling som har prøvd å ta sitt eget liv
mange ganger og som nå passer sin far. Hans epileptisk lignende anfall i
portretteringen gir rom for overganger. En gammel dame som er klar for å ta
imot døden så lenge hun kan dø akkurat i dette huset. En helligmann som snakker
om karma og menneskets samvittighet som det aller viktigste i livet, ikke
religion. Dette blir vist i filmen gjennom en vekt som brukes til å veie opp
treverk til kremasjonene. Vekten tilsvarer en menneskekropp og punktet hvor de
to nålene i vekten møtes symboliserer dette.
Hinduene
ser på døden som en like naturlig del av livet, som å bli født. Kremasjon er
det siste ritualet, av seksten, som en troende skal gjennom iløpet av livet.
Det første rituale er å bli født. Å dø i hellige Varanasi er en lettelse og for
de som ikke har råd til å ta seg inn på et eget rom blir et fellesrom delt. Det
er her jeg har tilbrakt mest tid. Her
får alle et lite skap hver til sine siste eiendeler.
Felles
for alle som ender sine liv her, er at de alle har en følelse om hva som
kommer: Å slippe livets sirkel. Å endelig få komme `hjem`.
Dette
prosjektet er også relatert til min egen opplevelse med å få døden tett innpå
meg gjennom min bestefar.
Å
dele sin ventetid på sitt dødsleie i lang tid var en sterk opplevelse for meg.
Samtaler og det uslipte som kom ut av dette har preget meg på en positiv måte.
Han døde til slutt av alderdom etter å ha levd et fantastisk optimistisk og
balansert liv. Han har blitt et stort forbilde for meg.
Mitt
arbeid med Dalai Lama og det Tibetanske
folket i India og Nepal har også bidratt til en annen følelse av døden. Her er
livet ofte blir sett på som en stor forberedelse til døden. Ritene forbundet
med det eldgamle Bardo Thodol, `de dødes bok` blir brukt som et verktøy i
moderne tid for å lede døende videre. Denne kontrasten til mitt eget samfunn er
både enorm og fascinerende.
Jeg
er også fascinert av mennesket som betrakter. Urørlige voyeuristiske skikkelser
står som tause vitner i kontrast til ilden fra de mange kremasjonene på
kvelden.
Lavkastearbeiderne
som kalles `untouchables`, yter stor respekt for sitt tunge arbeid og ansvar
med kremasjonene. De at disse menneskene flokker til på kvelden for å bli
påminnet sin egen vei mot døden og, om hvordan de lever sine liv.
Kremasjonsområdet
minner meg alltid om `Dantes Inferno` og `The Last Judgement` av den hollanske
maleren Hieronymus Bosch(f.1450). Kaos blant mennesker, dyr, ild og røyk
dominerer, men allikevel er det et mål og orden.
Mokshahuset
står som et enormt 30-talls teaterkulisse i bakgrunnen av kremasjonene med sine
vinduer som stjeler lys fro omverden. Dette er og det eneste bygget som gjør
det. Kullsvarte hull i `The City of Light`. En av verdens eldste byer.
Installasjonen:
Installasjonen
som følger med filmen(og fotografiene) viser to krukker med hver sin vekt av
elementer. I beholderene er to av de universelle fem elementene som er med i
prosessen ved å føre et menneske tilbake til utgangspunktet. Nemlig aske og
vann.
Elementet vann: Moder Ganga
Den ene beholderen
inneholder vann fra Ganges i Banares, som anses å være utgangspunktet til alt
liv ifølge de troende. Vannet representerer det ikke-fysiske.
Menneskekroppen består
av 75 % vann og dette fordamper når kroppen brenner opp i høy varme.
Elementet
jord: Asken
Den andre beholderen
består av aske fra kremasjonsområdet i det samme området der prosjektet er
laget. Denne asken tilsvarer det som er igjen av et gjennomsnittsmenneske i
vekt etter å ha blitt kremert og representerer det fysiske ved kroppen.
Dette også en visuell
påminnelse som kan hjelpe betrakteren til å stille sine egne spørsmål.
Forbindelsen mellom vannet
og asken er viktig. Dette forbindes gjennom filmen som vises mellom de to
krukkene på utstillingen.
Det bevegelige (filmen) kan sees som livet imellom to faser. En
bevegelse eller overgang. Aske brukes i de mange seremonier rundt om i verden
og spres ofte for at individet skal komme tilbake til et utgangspunkt. Jorden,
vinden, vannet osv. Elementene spiller en sentral rolle i alt som omgir oss.
Jeg spør meg selv hvor
mange alternativer som finnes om hva som skjer videre med oss etter døden ? Blir man dømt for sine
handlinger og hvordan virker `the Law of Karma`. Finnes det en universell
definisjon av døden uavhengig av tro, religion og levemåte ?
For menneskene som jeg
har jobbet med i hospitsene handler det om å komme hjem til kilden og den
hellige Moder Ganga, den ultimate renselsen. Å slippe lidelse ved å ikke bli
gjenfødt...
Asken er det reneste for
Hinduer og brukes som symbol for renhet i alle seremonier.
Jorden, vinden, vannet
osv. Elementene spiller en sentral rolle i alt som omgir oss.
Hinduene snakker ikke om
døden slik vi gjør i `The City of Light`. De sier at man kun forandrer form.
Innlegg
sterkt !!
SvarSlett