Mange av bildene mine handler i det store og hele om følelser. De følelser som er gode å kjenne på , og de man helst ikke vil føle, men som vi er bærere av alle sammen. For noen mennesker er de negative følelsene så voldsomme de de trenger hjelp for å komme seg videre. Dette ønsker jeg å reflektere litt over.
I min jobb som terapaut treffer jeg daglig mennesker som sliter med sine følelser. Alle har de blitt diagnostisert og definert som syke. Og da jeg for mange år siden, for første gang satte skjelvende føtter inn på en psykiatrisk institusjon, var dette noe jeg kjøpte. Det var det alle tilsynelatende trodde på, og som var enklest og forholde seg til.
Men med modenhet og erfaring kom også en undring over alle disse menneskene som i grunnen hadde en god årsak til å være der de var, i sitt følelsesliv. Symptomer som depresjoner, psykoser, manier, selvskadinger, spiseforstyrrelser og forskjellige former for angst, var de mest vanlige man så.
Psykiatrien i dag er i stor bevegelse. Alle vet hvordan et hjerte ser ut. Hver eneste millimeter har forskerne gransket og gjennomstudert. En følelse har ingen fasit på. Og det er et stort problem innen psykiatri, fordi de færreste har innsett at fasiten mangler.. Dette fører til at troen på årsak eller "skade" spriker i alle himmelretninger. Og dette går til syvende og sist ut over de man er der for: Pasientene!
De menneskene jeg i det daglige møter og forsøker å hjelpe, er tilsynelatende veldig lik oss andre, såkalte friske. De har alvorlige diagnoser, er fulle av medikamenter og i realiteten låst i psykiatrien. Jeg er skeptisk til begge delene, og jeg skal si hvorfor:
Etter over 15 års erfaring kan jeg med god samvittighet åpent reflektere og dele dette med andre. Dette er viktig fordi det jeg prater om er allmenmenneskelig.
Alle de mennesker jeg har stått i relasjon til i mitt yrke har på en eller annen måte opplevd traumer. Blitt tråkket på, ydmyket, krenket, såret, misbrukt osv. På grunn av en eller flere av disse opplevelsene, lager men seg strategier for å overleve på best mulig måte. Om noen fornedres på det groveste og etterhvert utvikler en noe unormal adferd, vil vedkommende ganske raskt og med stor sannsynelighet diagnostiseres og medikamentellt behandles. Han eller hun er syk.
Men er det ikke slik at det er normalt å reagere om man fornedres, ydmykes eller krenkes? Burde det ikke heller være sykt om man ubekymret vandret videre i livet, som om ingenting har hendt? Etter min mening må man se på dette som normale reaksjoner. Man trenger hjelp, ja. Men er ikke syk.
Det er så viktig at det finnes gode behandlingssteder og behandlere til mennesker i krise. Men der har psyiatrien en vei å gå..
Tekst: Kjetil Karlsen
Innlegg
Bare en ting å si om disse....Skikkelig proffe bilder...stilig!!
SvarSlett