mandag 20. september 2010

Border District/Haugar Vestfold Kunstmuseum





















`Moksha` 2007-2010

`Moksha`; -the liberation from the cycle of rebirth and of all suffering and limitation of wordly existence.

” The way the world celebrates birth, we celebrate death. We witness deaths on a daily basis and there will be another life after this. Crying over this is foolishness” , ler Bhairav Nath Shukla, som er innhaver av et av `Moksha` husene i den hellige byen. I Hinduismen er døden en befrielse. (Kanskje få inn at dette skjer på filmen???)

Menneskets tilstand og lengsel etter noe større har blitt et gjennomgående tema i mine prosjekter som jeg formidler i form av film, installasjon og fotografi i gallerier og museer.

I  prosjektet `Moksha,` utforsker jeg mine egne undringer i tema døden og om døende mennesker som har valgt å ende sine dager i et hospits i Banares, India. Ventingen, overganger mellom liv og død, og det siste store eksistensielle spørsmålet kommer i fokus. Formidlingen består av fotografi, film og installasjon hvor metaforer, brutal virkelighet og individuelle sannheter møtes. Prosjektet tar for seg det mystiske aspektet rundt døden, tro,  riter, tabuer, sinnets uro og, ikke minst, det å leve.

`Moksha` er en tilstand, en frigjøring fra livshjulet, ved å bli kremert i Varanasi ved den hellige elven Ganges.
Denne byen er det aller helligste for Hinduer, og pilegrimer har valfartet hit gjennom tusener av år.
Mange aspekter ved døden kan virke drømmende og fjernt siden vi vet så lite om hva som er på den andre siden.
Mitt ønske er å formidle en bevisstgjøring som inviterer til refleksjoner rundt et av de siste store tabuer i vår tid.

`Moksha` handler jo om deg og meg. Om vår bevissthet rundt det evige, ubesvarte spørsmål som er et like mystisk tema som det har vært siden mennesket ble til.

Ved å bli noe mer komfortable med at vi en dag skal dø, evner vi kanskje å kunne leve mer. Jeg er ganske sikker på at vi blir påvirket i vår underbevissthet når vi unngår å snakke om døden.

Mitt håp er at folk får en smak av indre stillhet og tid til ettertanke ved å vende blikket innover i møte med dette sanselige stoffet.

`Moksha er ikke en dokumentar om India eller Hinduismen. Den gir ingen svar til hverken hvordan det er å dø eller hvor sjelen reiser videre. Den handler om individuell sannhet og betraktninger.  Jo lengre jeg har jobbet med dette prosjektet, jo mer nødvendig har det vært å tråkke utenfor min egen komfortsone for å kunne formidle mitt prosjekt.

Den viser mennesker som har valgt å ta imot en norsk fremmed fotograf, i ett av deres mest personlige øyeblikk i livet.
Bildene viser også metaforer for det de vil møte snart. Overgangen mellom livet og døden.
Dette arbeidet er for meg veldig personlig og det har tatt meg lang tid å finne en måte å uttrykke meg på.
I Banares er jeg en fremmed, samtidig som jeg føler meg fullstendig i live blant brennende lik og døende. Følelsen av å jobbe med det uslipte, ekte og intime er noe av det som gjør at jeg kommer tilbake til dette området gang på gang.

Filmen er for det meste sentrert i et eneste rom i et `Moksha` hus ved en av kremasjonsplassene i Banares, hvor folk kommer for å dø og bli kremert.
Jeg har bevisst valgt å konsentrere prosjektet i et så lite område som mulig for å belyse dette enorme tema.
Utdrag fra intervjuer med døende blir satt til liv som åpne metaforer i film og fotografi, hvor jeg tolker deres tanker rundt døden gjennom samtaler jeg selv har hatt med de. Ventingen er en viktig del av dette prosjektet og kan gi en følelse av urolighet. Som mange av scenene fra Stanley Kubrick sine filmer, skaper dette en motsetning som forsterker budskapet.
Gjennom hele prosjektet kommer vi stadig tilbake til skikkelser som har hatt stor betydning for meg. En ung `sadhu` lærling som har prøvd å ta sitt eget liv mange ganger og som nå passer sin far. Hans epileptisk lignende anfall i portretteringen gir rom for overganger. En gammel dame som er klar for å ta imot døden så lenge hun kan dø akkurat i dette huset. En helligmann som snakker om karma og menneskets samvittighet som det aller viktigste i livet, ikke religion. Dette blir vist i filmen gjennom en vekt som brukes til å veie opp treverk til kremasjonene. Vekten tilsvarer en menneskekropp og punktet hvor de to nålene i vekten møtes symboliserer dette.

Hinduene ser på døden som en like naturlig del av livet, som å bli født. Kremasjon er det siste ritualet, av seksten, som en troende skal gjennom iløpet av livet. Det første rituale er å bli født. Å dø i hellige Varanasi er en lettelse og for de som ikke har råd til å ta seg inn på et eget rom blir et fellesrom delt. Det er her jeg har tilbrakt mest tid.  Her får alle et lite skap hver til sine siste eiendeler.
Felles for alle som ender sine liv her, er at de alle har en følelse om hva som kommer: Å slippe livets sirkel. Å endelig få komme `hjem`.

Dette prosjektet er også relatert til min egen opplevelse med å få døden tett innpå meg gjennom min bestefar.
Å dele sin ventetid på sitt dødsleie i lang tid var en sterk opplevelse for meg. Samtaler og det uslipte som kom ut av dette har preget meg på en positiv måte. Han døde til slutt av alderdom etter å ha levd et fantastisk optimistisk og balansert liv. Han har blitt et stort forbilde for meg.
Mitt arbeid med  Dalai Lama og det Tibetanske folket i India og Nepal har også bidratt til en annen følelse av døden. Her er livet ofte blir sett på som en stor forberedelse til døden. Ritene forbundet med det eldgamle Bardo Thodol, `de dødes bok` blir brukt som et verktøy i moderne tid for å lede døende videre. Denne kontrasten til mitt eget samfunn er både enorm og fascinerende.


Jeg er også fascinert av mennesket som betrakter. Urørlige voyeuristiske skikkelser står som tause vitner i kontrast til ilden fra de mange kremasjonene på kvelden.
Lavkastearbeiderne som kalles `untouchables`, yter stor respekt for sitt tunge arbeid og ansvar med kremasjonene. De at disse menneskene flokker til på kvelden for å bli påminnet sin egen vei mot døden og, om hvordan de lever sine liv.

Kremasjonsområdet minner meg alltid om `Dantes Inferno` og `The Last Judgement` av den hollanske maleren Hieronymus Bosch(f.1450). Kaos blant mennesker, dyr, ild og røyk dominerer, men allikevel er det et mål og orden.
Mokshahuset står som et enormt 30-talls teaterkulisse i bakgrunnen av kremasjonene med sine vinduer som stjeler lys fro omverden. Dette er og det eneste bygget som gjør det. Kullsvarte hull i `The City of Light`. En av verdens eldste byer.

Installasjonen:
Installasjonen som følger med filmen(og fotografiene) viser to krukker med hver sin vekt av elementer. I beholderene er to av de universelle fem elementene som er med i prosessen ved å føre et menneske tilbake til utgangspunktet. Nemlig aske og vann.

Elementet vann: Moder Ganga
Den ene beholderen inneholder vann fra Ganges i Banares, som anses å være utgangspunktet til alt liv ifølge de troende. Vannet representerer det ikke-fysiske.
Menneskekroppen består av 75 % vann og dette fordamper når kroppen brenner opp i høy varme.


Elementet jord: Asken
Den andre beholderen består av aske fra kremasjonsområdet i det samme området der prosjektet er laget. Denne asken tilsvarer det som er igjen av et gjennomsnittsmenneske i vekt etter å ha blitt kremert og representerer det fysiske ved kroppen.
Dette også en visuell påminnelse som kan hjelpe betrakteren til å stille sine egne spørsmål.
Forbindelsen mellom vannet og asken er viktig. Dette forbindes gjennom filmen som vises mellom de to krukkene på utstillingen.
 Det bevegelige (filmen)  kan sees som livet imellom to faser. En bevegelse eller overgang. Aske brukes i de mange seremonier rundt om i verden og spres ofte for at individet skal komme tilbake til et utgangspunkt. Jorden, vinden, vannet osv. Elementene spiller en sentral rolle i alt som omgir oss.
Jeg spør meg selv hvor mange alternativer som finnes om hva som skjer videre med oss etter døden ? Blir man dømt for sine handlinger og hvordan virker `the Law of Karma`. Finnes det en universell definisjon av døden uavhengig av tro, religion og  levemåte ?

For menneskene som jeg har jobbet med i hospitsene handler det om å komme hjem til kilden og den hellige Moder Ganga, den ultimate renselsen. Å slippe lidelse ved å ikke bli gjenfødt...
Asken er det reneste for Hinduer og brukes som symbol for renhet i alle seremonier.
Jorden, vinden, vannet osv. Elementene spiller en sentral rolle i alt som omgir oss.
Hinduene snakker ikke om døden slik vi gjør i `The City of Light`. De sier at man kun forandrer form.




ellen-k FINE ART PHOTOGRAPHY


1 kommentar: